Eg har fine vener og partikollegaer som har laga side til meg på facebook. Lik gjerne den.
onsdag 31. august 2011
Karakterar
Den siste tida har Høgre sitt karakterjag prega avisene. Høgre vil gjerne ha karakterane ned i barneskulen, blant anna for motivasjon og for at elevane skal vite korleis dei ligg an. Dette er eg mot, og det er det fleire grunnar til.
Motiverar eigentleg karakterar? Og treng eigentleg barneskuleelevar karakterar for å bli motivert? Då eg las pedagogikk for nokre år sidan, las vi om ytre og indre motivasjon - der blant anna meistringskjensle er indre motivasjon og karakterar er ytre motivasjon. Som lærar skal ein satse på å gi elevane indre motivasjon, fordi det er denne motivasjonen som gir best læring. Eg veit det sjølv, når eg les noko eg vil kunne i motsetning til at eg les fordi eg skal prestere godt på eksamen. Spør meg tre veker etterpå, og sjå kva eg framleis kan noko om. Folk lærer best når dei lærer fordi dei faktisk vil lære, og lærer ikkje like godt av eit karakterjag. Derimot viser forsking at karakterar fører til mindre motiverte elevar, og det vil vi vel unngå!?
Det blir dessutan sagt at karakterar er naudsynt for å gi elevar tilbakemelding om korleis dei ligg an. Her meiner eg at det finnest betre måtar å gi den tilbakemeldinga. Ein karakter er eit tal, og den seier veldig lite anna enn kor på ein skala du ligg. Korleis fører dette til utvikling? Som lærar skal ein gi tilbakemelding til elevane på ein skikkeleg måte, ein måte som kan føre til at eleven utviklar seg. Dette betyr meir enn eit tal. Og dersom elevane faktisk får denne tilbakemeldinga, ei skikkeleg ei, så vil dei ikkje ha behov for karakterar for å sjå korleis dei ligg an. Då får dei fred til å utvikle seg til det betre, utan å samanlikne seg med kvarandre og utan å heile tida ha karakterjaget i bakhaudet. For det kjem tidsnok.
Vi må passe på at vi tek vare på elevane våre, og vi må passe på at dei får mogelegheiten til å ta vare på meistringsgleden utan å øydeleggje den med karakterpress.
Motiverar eigentleg karakterar? Og treng eigentleg barneskuleelevar karakterar for å bli motivert? Då eg las pedagogikk for nokre år sidan, las vi om ytre og indre motivasjon - der blant anna meistringskjensle er indre motivasjon og karakterar er ytre motivasjon. Som lærar skal ein satse på å gi elevane indre motivasjon, fordi det er denne motivasjonen som gir best læring. Eg veit det sjølv, når eg les noko eg vil kunne i motsetning til at eg les fordi eg skal prestere godt på eksamen. Spør meg tre veker etterpå, og sjå kva eg framleis kan noko om. Folk lærer best når dei lærer fordi dei faktisk vil lære, og lærer ikkje like godt av eit karakterjag. Derimot viser forsking at karakterar fører til mindre motiverte elevar, og det vil vi vel unngå!?
Det blir dessutan sagt at karakterar er naudsynt for å gi elevar tilbakemelding om korleis dei ligg an. Her meiner eg at det finnest betre måtar å gi den tilbakemeldinga. Ein karakter er eit tal, og den seier veldig lite anna enn kor på ein skala du ligg. Korleis fører dette til utvikling? Som lærar skal ein gi tilbakemelding til elevane på ein skikkeleg måte, ein måte som kan føre til at eleven utviklar seg. Dette betyr meir enn eit tal. Og dersom elevane faktisk får denne tilbakemeldinga, ei skikkeleg ei, så vil dei ikkje ha behov for karakterar for å sjå korleis dei ligg an. Då får dei fred til å utvikle seg til det betre, utan å samanlikne seg med kvarandre og utan å heile tida ha karakterjaget i bakhaudet. For det kjem tidsnok.
Vi må passe på at vi tek vare på elevane våre, og vi må passe på at dei får mogelegheiten til å ta vare på meistringsgleden utan å øydeleggje den med karakterpress.
Abonner på:
Innlegg (Atom)